LILJER

- Noen gode tips om stell av liljer. Tekst Jorunn G. Brevik http://www.kolonihager.no Liljefamilien (Liliaceae) har vært en meget stor familie med omkring 200 slekter og 4600 arter. Dette var svært uoversiktlig, og liljefamilien er nå splittet opp i 20 mindre familier. Mange av liljene har god duft, selv om det finnes enkelte som har en mindre god odør.

KULTURHISTORIE Navnet lilje er avledet av det keltiske ordet Li, som betyr hvit. Både det greske navnet Liron og det romerske navnet Lilium er avledet av dette. Pikenavnet Susan kommer fra det jødiske ordet for lilje, Shusan eller Shosannah. Den mest kjente liljen «Madonna-liljen» (Lilium candidum) er gjengitt på vaser fra Kreta, datert til ca. 3000 f.Kr. Denne ble benyttet medisinsk, og liljeløker ble fraktet med på romernes hærtokter, fordi det av liljeløkene ble laget en salve for såre føtter. Den hvite lilje ble tidlig jomfru Marias symbol, og er ofte med på illustrasjoner og malerier med religiøse motiver. Munkene førte løkene med seg, og plantet dem i klosterhagen, både til pryd og til medisin. ORDEN I LILJENE Artene, de botaniske liljene, omtales i hovedtrekk som asiatiske, amerikanske og europeiske, etter hvor de finnes viltvoksende. Botanikerne deler liljene inn i 8 seksjoner, og de vanligste artene som dyrkes i norske hager i dag er Lilium bulbiferum, L. hansonii, L. henryi, L. martagon, L. regale og L. tigrinum (L. lancifolium). Foruten disse artene finnes det et stort antall hybrider, som er krysset frem i tiden etter 1895. Disse utgjør en tildels uoversiktlig mengde av farger og former. Fargeskalaen går fra hvitt, via gult og oransje til rødt. Mange liljer er flerfarget eller prikket, og er du glad i liljer, finnes det sikkert noen som passer på din parsell. DYRKING AV LILJER Vokseplassen bør være godt drenert, med dyp, næringsrik jord. De fleste liljer foretrekker sur til nøytraljord, med unntak av Lilium candidum som setter pris på litt kalk. Hybridene er ofte lettere å få til i vanlig hagejord, enn artene. I samplanting med andre blomster, oppfattes liljene ofte som stauder, fordi når de trives, kan de bli svært gamle, og danne kraftige grupper. Liljene er imidlertid løkplanter. Løkene er bygd opp av løkskjell, som kan brytes løs av morløken og benyttes til formering. Når vi kjøper liljeløk i hagesenteret er dette som regel to tre år gammel løk. Denne skal plantes med 10 – 20 cm jord over seg. At liljeløkene skal settes så dypt, skyldes at mange av dem danner nye røtter på stengelen som vokser opp fra løken. Disse røttene fungerer som støtterøtter, for at liljene ikke skal blåse overende i sterk vind. De fleste liljene kan stå i full sol, men blomstrer også i halvskygge. Gjødslingen utføres som for de fleste andre hagevekster, med kompost, kompostert husdyrgjødsel eller med fullgjødsel oppløst i vann. Liljene kan bli angrepet av virus, som gir misfargede blader og dårlig blomstring. Slike planter bør graves opp og kastes, og ved nyplanting må jorden skiftes ut. Viruset sprer seg hovedsaklig med bladlus, men også ved redskaper som ikke er rengjort. Sniler setter stor pris på liljene, og er ofte hovedårsaken til at blomstringen blir ødelagt.